Publisert: 9 December, 2017 kl.
Redigert: 20 December, 2017 kl. 15:14

Et ekte Salme 23-sted

9

Desember, 2017

Skrevet av: Guro Handeland

Jeg hadde vært misunnelig på naboen lenge, som hadde fri hver onsdag. De gikk nemlig på Elihu Kristne Grunnskole, og der hadde de fri hver onsdag. Jeg trodde alle var kristne, så jeg skjønte ikke hvorfor de skulle gå på Kristen Grunnskole. Og så ble jeg 10. Og så ble jeg 12. Og plutselig ble jeg invitert med på U1 – et nystarta teens arbeid i Bykirken.

Som tolvåring hadde jeg skjønt at jeg var annerledes som trodde på Gud. Men jeg visste at for meg var Han virkeligheten. Mamma og pappa var fremdeles mine største forbilder, selv om jeg kanskje ikke hadde innsett dette selv, og mamma og pappa trodde jo at Gud eksisterte. Så hvorfor skulle ikke jeg? Jeg stilte ikke engang meg selv det spørsmålet. Jeg bare trodde. Jeg bare visste. Jeg visste at Gud var der for meg. Hele tiden. Alltid.

Så ble U1 lagt ned. Fordi de skulle begynne å samarbeide med det derre Frik-greiene. Storesøsteren min, Maria, som var fem år eldre, hadde vært innom Frik. Og Frik var stort. Det var for de store ungdommene. Jeg var ikke så stor. Men venninnen min, som hadde tatt meg med på U1, hun var to år eldre, og hun kjente alle de store. Og de andre jeg hadde blitt litt kjent med på U1, de kjente jo så mange av Frik-folka. Men så hadde vi plutselig håndballtreninger frem til kl 19 på fredager. Og vårt lag skulle jo bli best i Vestfold, på Østlandet, ja til og med Norge. Så jeg måtte jo på håndballtrening. Men når jeg kom hjem fra det, så var det vanskelig å dra på de derre Frik-greiene, for jeg kjente jo bare hun som kjente alle de andre store folka. Også var jeg jo så sliten, og jeg måtte dusje, og mamma hadde allerede lagt popcornet i mircoen og skrudd på Gullrekka.

Så ble jeg 15. Og så ble jeg 17. Og så dro jeg til England. I England var det meg og Bibelen på nattbordet mot en vertsmor som ikke ville snakke om tro – for det gjorde man ikke i England, verken tro eller politikk – en vertsfar som omtalte seg selv som ateist, en haug med grense-testende nordmenn, en nicotin-tåke man måtte gjennom for å komme seg inn på skolen, et nabolag du risikerte å bli knivstukket eller voldtatt i, ID-forfalskning, karakterpress, 12 eksamener, kunst, konserter, hasj, kafé, scones og nattklubber. Vertsmor var glad for at jeg var åpen om at jeg var kristen, og fortalte at begge barna hennes var døpt og at hun selv var katolikk, men sa ingenting da jeg kom listende inn kl 06:03 en lørdags eller søndagsmorgen etter en hel natt ute på byen. Hun hintet vel heller til det motsatte, og spurte meg om hvorfor ikke hun andre nordmannen jeg bodde der sammen med ikke var mer ute. Hadde hun det bra?

Guro (lengst til høyre) er ikke den som har vært lengst med i Frik, men hun har vært all-in den tiden hun har vært der, og hatt stor påvirkningskraft!

Jeg ba. Jeg ba om venner jeg kunne stole på. Jeg ba om et miljø jeg kunne være meg selv i. En gjeng jeg ikke trengte å prestere i. En gjeng som likte de samme tingene som meg. En gjeng jeg kunne si akkurat det jeg tenkte til. En gjeng med de samme verdiene. Jeg ba om at jeg ikke skulle miste troen jeg hadde hatt hele oppveksten. Jeg ba om å være meg selv fullt og helt; hele tiden.

Bibelen snakker mye om fellesskap. Paulus skriver aller mest brev til menigheter, og kun noen få enkeltpersoner. I 1 Kor 12 kan man lese hans sammenligning av menigheten og Kristi kropp. Matteus siterer Jesus slik i kapittel 18, vers 20: ”For hvor to eller fler er samlet i mitt navn, der er jeg midt i blant dem,”.

Jeg kom hjem med en lengsel etter å tilhøre et fellesskap av kristne. Jeg grudde meg, men stod på mitt. Ja, jeg lette etter hvert eneste lille hint om at jeg ikke tilhørte. Ja, jeg stod med hjertet i halsen og svarte når folk ikke forstod hvorfor jeg ikke hadde vært på Frik før. Jeg som hadde bodd hele livet på Nøtterøy? Og hvilken menighet gikk jeg i da, som ikke gikk i Fri- eller Bykirken? Ja, jeg hadde lyst til å bli hjemme mange fredager. Men det var godt. Det var annerledes. Det var en ny måte å tro på. Det var utfordringer og oppmuntringer, som matet bildet på meg selv, Gud, Jesus og bygget min egen tro. Det var et bønnesvar. Det var skikkelig, skikkelig bra! Et ekte Salme 23-sted.

“Jeg kom hjem med en lengsel etter å tilhøre et fellesskap av kristne.”

I dag er jeg sikker på meg selv, og sikker på Guds kjærlighet for meg. Å være kristen handler ikke lenger om å være perfekt, se ut som de kule kristne eller løfte hendene i lovsang fordi andre gjør det. Nei, det handler om min lengsel etter å følge Gud. På grunn av Frik har jeg folk å snakke med når det er vanskelig å være kristen, og folk å lovprise med uansett hvordan jeg har det. Jeg har en lengsel etter å stadig bli bedre kjent med Jesus og vandre stadig tettere Han. Jeg har en tro som kan få næring ved å ringe mine beste venner. Året mitt i Frik er den nest beste gaven Gud har gitt meg.

(Hvis du lurer på hva den beste gaven er, les Johannes 3:16)