Publisert: 16 October, 2017 kl.
Redigert: 16 October, 2017 kl. 20:01

Mot Strømmen

16

Oktober, 2017

Skrevet av: Halvor Hammersbøen
Åpning av ny taleserie på Frik

Dagens ungdomskultur er som en kraftig elv. Med en gang man utsetter seg for den kommer elvens kraftige sug og drar oss av gårde. Det letteste i verden er å nikke og smile, og bare flyte med. Men det krever guts å sette beina i bakken, snu 180 grader rundt og begynne de tunge stegene mot strømmen. Og det er nettopp dette Jesus vil at Hans etterfølgere skal gjøre.

Da jeg gikk på barneskolen visste alle at jeg var kristen. Jeg bannet aldri, og hadde til og med en periode hvor jeg sa ”unnskyld Gud” hver gang jeg hørte noen gjøre det (glad jeg slutta med det!). Jeg var ikke spesielt redd for å spørre kompiser om de var kristne eller ikke, og skulle det vært en eller annen form for diskusjon i forhold til tro hadde jeg antakeligvis ikke vært redd for å annonsere at jeg var kristen og trodde på Gud. Men utenom disse tingene var det egentlig lite som skilte mellom meg og klassekameratene mine. De jeg likte behandlet jeg bra, og de jeg ikke likte kunne jeg fint behandle like dårlig som andre. Jeg var ikke noen forferdelig person i det store og hele, men jeg fløt nedover elven i samme retning som kulturen, uten egentlig å ha noen annen påvirkning enn religiøst fjas (å banne eller ikke banne er egentlig ikke viktig, det viktige er å koble hjerter på Gud). Til tross for at jeg var en ”tydelig kristen” vandret jeg med strømmen, og ikke mot den.

Forandringen kom da jeg begynte på ungdomsskolen.
Sommeren mellom sjuende og åttende klasse hadde jeg vært på en kristen ungdomsleir, og på denne leiren hadde Jesus blitt så levende for meg at jeg bestemte meg for å gi hele livet mitt til Han. Selv om jeg hadde kalt meg kristen i mange år, hadde jeg aldri gitt Jesus livet mitt, fordi jeg ikke skjønte hvor levende og ekte Han faktisk er og at Han faktisk har en plan for livet mitt – altså betyr det noe hvordan jeg velger å leve. Nå valgte jeg å leve helt og holdent for Han. Da kom det en helt ny drivkraft inn i meg!

”Jeg har gjort ditt navn kjent for dem og jeg skal fortsatt gjøre det, for at den kjærlighet du har hatt til meg, kan være i dem og jeg selv kan være i dem.” – Jesus; Joh 17,26
Jesus tar bolig i de som gir livene sine til Han og blir etterfølgere. Alle Jesus sine etterfølgere har Jesus sin Ånd i seg, og blir styrt, drevet og påvirket i sitt indre av Han. Dette skjedde med meg, og gradvis gikk jeg fra å være kristen i min egen kraft, til å være kristen drevet av Guds kraft. ”<<Den som tror på meg, fra hans indre skal det, som Skriften sier, renne elver av levende vann.>> Dette sa han om Ånden de som trodde på ham, skulle få.” Joh 7,38-39b
Jeg hadde fått denne Ånden, og dette levende vannet i mitt indre påvirket meg i større og større grad.

Når jeg ser tilbake på min tid på ungdomsskolen kan jeg med glede minnes at jeg var like tydelig på at jeg var kristen der, som på barneskolen – kanskje til og med enda tydeligere. Jeg gikk med en gul t-skjorte hvor det sto ”Jesus is alive” med stor, svart skrift, så ofte som den var ren. På en av de første bli-kjent-aktivitetene vi hadde med klassen skulle vi si tre ting om oss selv, jeg husker bare en av punktene mine og det var at jeg var kristen. Hver gang det var snakk om kristen tro og livssyn i klassen henvendte læreren seg til meg fordi jeg var jo den som ”kunne noe om det”. Jeg var fortsatt like tydelig som på barneskolen. Forskjellen var at Jesus nå bodde i meg og hadde gitt meg en mening som gikk dypere enn meg selv, og uten at jeg tenkte veldig masse over det begynte jeg å skape min egen Guds-Rike-kultur rundt meg.

Omsorgen og rettferdighetssansen vokste inni meg, og jeg begynte å behandle folk sånn som jeg ville at de skulle behandle meg. Min nærmeste vennekrets på ungdomsskolen ble de som ikke hadde så mange venner, de som skilte seg litt ut. Ikke fordi jeg ikke hadde andre venner. Jeg var en av få som kunne prate med alle – mye takket være at jeg spilte fotball, men aller mest fordi Jesus i meg gjorde at jeg i det store og hele behandlet folk bra. Jeg ble etter hvert kjent som en av de hyggeligste og høfligste i klassen. Alle disse forandringene kom gradvis. De var ikke en ytre anstrengelse fra min side for å prøve å være mer kristen, eller gjør det som var ”rett”. Det kom som et resultat av en indre forvandling der Jesus fikk prege meg mer og mer med Sin Ånd.

Å gå i mot strømmen for egen maskin er både slitsomt og vanskelig. Kanskje kan man sette føttene ned i bonn av elva og snu seg 180 grader i egen kraft, og ta noen skritt mot strømmen – men for hvert skritt man tar blir man mer og mer sliten. Det er ikke på den måten Gud vil at vi skal gå i mot strømmen. Han vil at vi skal gjøre det med Hans kraft pulserende inni oss. Når vi gir livene våre til Jesus og blir fylt av Hans Ånd får Han spillerom til å forandre hjertet vårt og tankene våre fra innsiden. Disse to tingene styrer oss, og når Han får styre de blir det plutselig ikke tungt å gå i mot strømmen; det bare skjer automatisk. Guds Ånd i deg blir som en motorbåt som du kan sitte oppi, og den vil kjøre deg mot strømmen, først sakte, og så fortere og fortere ettersom du gir Han enda mer plass og påvirkningskraft i livet ditt. Når du er fylt av Jesus blir det mest naturlige å leve som Jesus, og da begynner du å gå mot strømmen uten en gang å tenke deg om. Allikevel krevet det guts! For det å følge Jesus krever HELE livet ditt.

“Å være en disippel er ekstremsport med livet som innsats. Det er ingenting som føles mer spennende, livgivende og meningsfylt enn når man står midt oppi det, men man må ta det tøffe valget: tørr jeg å gi Jesus alt?”