Da jeg i en alder av syv/åtte år for første gang ba bønnen om å la Jesus være herre i mitt liv, var idéen om og forståelsen av et kristent fellesskap nærmest totalt fraværende. Jeg var lite vant til å gå i kirken, og noen nære, kristne venner hadde jeg ikke. Det var først da jeg i 8.klasse fikk et møte med Frik, at jeg sakte, men sikkert ble tilegnet en forståelse for at det i det hele tatt var noe som het et ”liv i etterfølgelse av Jesus”, og hva det innebar. Møtet med denne såkalte Frikgjengen ble derfor ganske så overveldende. Kontrasten til hverdagslivet var stor, og jeg fikk raskt erfare at i Frik var kulturen annerledes enn den jeg var vant til å være en del av. I Frik snakket man positivt og oppbyggende om hverandre, og folk så ut til å glede seg over andres suksess. Folka jeg møtte var utadvendte og blide, og viste en oppriktig nysgjerrighet etter å bli bedre kjent med meg. Jeg opplevde raskt en følelse av å bli sett for den jeg var. Her gjaldt det ikke først og fremst å ha de riktige klærne eller den feteste ”attituden”. Her trengte man ikke være best i fotball eller kjappest i replikken. I Frik erfarte jeg, kort og godt, å føle meg velkommen, ønsket og verdsatt.
For meg kan Frikfamilien beskrives med følgende ord: kjærlig, inkluderende og Gudsnær. Jeg er evig takknemlig!