Evig takknemlig

Evig takknemlig

Jeg husker det som om det var i går. De lange meterne fra mammas bil og bort til det ikoniske mursteinsbygget i Anders Madsens gate. Den fjerne lyden av et band i øvelse og stemmer som summet. De måtte være mange der inne. Store, skumle ungdommer. Jeg hadde hørt at noen av dem til og med gikk på videregående. Bare tanken fikk den beskjedne 13-åringen jeg var til å senke farten.

Jeg angret allerede på at jeg hadde samtykket til mammas forslag om å gi det en sjanse – treffe noen nye folk. Hva var navnet igjen? Frik? Jeg nærmet meg inngangen. Det sto noen i døra. En gutt og ei jente – måtte være noen år eldre. På vei opp trappa tok jeg, noe ufrivillig, imot en bjørneklem fra den eldre jenta. ”Birgitte”, sa hun. ”Hyggelig å hilse på deg!”. Jeg glemte antakelig å presentere mitt eget, da jeg ble stående som et spørsmålstegn, og måpe over det faktum at jeg akkurat var blitt omfavnet av en totalt fremmed. Tanken slo meg: ”For noen helsprø folk!”. Lite visste jeg om at bortimot hver fredag de neste seks årene skulle tilbringes med nettopp denne gjengen – Frikfamilien.

Da jeg i en alder av syv/åtte år for første gang ba bønnen om å la Jesus være herre i mitt liv, var idéen om og forståelsen av et kristent fellesskap nærmest totalt fraværende. Jeg var lite vant til å gå i kirken, og noen nære, kristne venner hadde jeg ikke. Det var først da jeg i 8.klasse fikk et møte med Frik, at jeg sakte, men sikkert ble tilegnet en forståelse for at det i det hele tatt var noe som het et ”liv i etterfølgelse av Jesus”, og hva det innebar. Møtet med denne såkalte Frikgjengen ble derfor ganske så overveldende. Kontrasten til hverdagslivet var stor, og jeg fikk raskt erfare at i Frik var kulturen annerledes enn den jeg var vant til å være en del av. I Frik snakket man positivt og oppbyggende om hverandre, og folk så ut til å glede seg over andres suksess. Folka jeg møtte var utadvendte og blide, og viste en oppriktig nysgjerrighet etter å bli bedre kjent med meg. Jeg opplevde raskt en følelse av å bli sett for den jeg var. Her gjaldt det ikke først og fremst å ha de riktige klærne eller den feteste ”attituden”. Her trengte man ikke være best i fotball eller kjappest i replikken. I Frik erfarte jeg, kort og godt, å føle meg velkommen, ønsket og verdsatt.

Kenneth har vokst opp i Frikfamilien. Her er han med på Frik høsttur.

Foto: Karl Erik Kjær

Videre fikk jeg en fast arena for å høre Guds ord forkynt. Jeg husker at i begynnelsen opplevde jeg talene som vanskelige å forstå, men etter hvert som tiden gikk, og jeg opparbeidet meg en noe lenger fartstid med å gå på møter, ble talene til både inspirasjon, motivasjon og utfordring. Gjennom den ukentlige forkynnelsen fikk jeg dannet en solid basis for livet, med fundamentale sannheter som å være elsket nådefullt og betingelsesløst, samt at jeg ble utfordret til å ta oppgjør med livsførsel og holdninger som ikke nødvendigvis var til det beste for meg – det være seg språkbruk, syn på penger og tanker om andre mennesker. Jeg ble også med i en disippelgruppe, der jeg fikk lære mer om å leve et liv i tett relasjon med Jesus, og hvordan en tro på Ham har direkte innvirkning på vårt daglige liv. Dette er noe jeg bærer med meg den dag i dag.

Rent praktisk betyr det jeg ønsker at Han skal være den første jeg sier god morgen til når jeg våkner, og den siste jeg snakker med før jeg legger meg. Videre har jeg en visshet om at Jesus er med meg til enhver tid, hver dag, for alltid. Det betyr at jeg aldri behøver å kjenne meg alene eller ensom, for dersom jeg skulle oppleve det, kan jeg med sikkerhet vite at det ikke er sant. Troen på Gud som forsørger og kjærlig far klamrer jeg meg til på både gode og dårlige dager. At Han vil gi oss ”fremtid og håp” (Jer. 29,11), samt hans befaling om ikke å være bekymret for morgendagen (Matt. 6,34), gjør at jeg i en tøff studiehverdag kan stole på at Gud har en plan for meg, og at jeg med trygghet kan hvile i at jeg ikke behøver å makte alt i egen kraft. Dette fundamentet i troen, samt et solid selvbilde og trygghet på at jeg er god nok og har evner å bidra med, er noe av det viktigste Frik har gitt meg. Dessuten var Frikfamilien en enormt viktig støttespiller gjennom en vanskelig sykdomsperiode på videregående, der jeg virkelig fikk erfare kraften i nære, ærlige og trygge vennerelasjoner.

For meg kan Frikfamilien beskrives med følgende ord: kjærlig, inkluderende og Gudsnær. Jeg er evig takknemlig!