Publisert: 16 May, 2018 kl.
Redigert: 16 May, 2018 kl. 18:24

Oppmuntret til å være meg

16
Mai, 2018
Skrevet av: Anna-Sofie Solberg
12-13 år gammel ble jeg tatt imot, jeg ble sett og jeg ble utfordret. Det er vanskelig å si hvordan livet mitt hadde sett ut uten disse fredagene, denne tryggheten, hver fredag på FRIK. Der fikk jeg vokse, jeg fikk lære å kjenne hva mine kvaliteter var – hva jeg var god på.
Oppmuntring er noe jeg virkelig vil gi FRIK ære for. Det er en sterk verdi i miljøet; det å oppmuntre og bli oppmuntret. Man blir selv oppmuntret av å oppmuntre. Å glede et annet menneske ved å vise at man legger merke til noe bra de har gjort, eller kommentere hvor bra personen er, skaper en glede i øynene, og det gjør noe med hjertene våre, det gleder hjertet vårt. Vi blir oppmuntret av å oppmuntre. Da må vi også legge merke til hverandre. Vi må ikke prøve å bli best og hele tiden være på toppen, men heie hverandre frem. Vi er på toppen når vi står der sammen, når vi kan dele gleden av en suksess. Er ikke det bedre enn å stå der alene «bedre» enn alle andre?

Da jeg gikk i FRIK kunne jeg kanskje hatt en superkjedelig uke, men i det jeg gikk inn døren så var det alltid noen som stod der, smilte og sa «Så hyggelig å se deg», «Så bra du ser ut!». Små enkle setninger som ikke alltid betydde noe for de som sa det, men som oppmuntret meg så til de grader. I min tjeneste som møteleder kunne jeg kjenne på de dagene hvor jeg absolutt ikke følte at jeg gjorde en god jobb. At jeg bare stod og surra med det jeg skulle si på scenen – noe jeg faktisk også gjorde til tider. Men var det alltid en som sa; «Så flink du var!». Jeg kjenner jeg blir varm i hjerte bare av å tenke på det. Om det ikke var flere, så betydde det komplementet så mye.

Anna-Sofie har vært en energibombe og aktiv kultursetter i Frik over flere år.
I Frik fikk jeg lov til å bare være meg, og ikke den samfunnet ville jeg skulle være. Utvikle min karakter til den beste versjonen av meg selv. Jeg fikk lov til å feile, og jeg fikk lov til å prøve på nytt også. Jeg feilet flere ganger i min tjeneste som møteleder. Jeg kunne stå på scenen å prøve og lage show, og glemme helt fokuset på Jesus. Jeg kjenner jeg er takknemlig for de som turte å si ifra til meg, og gi meg konstruktive tilbakemeldinger. Det hjalp meg til å sette fokuset der det skulle være. Det hjalp meg å vokse. Å få lov til å vokse er så viktig. Og samtidig få lov til å feile, og få lov til å reise seg opp igjen. Om ingen hadde latt meg prøve, så hadde jeg aldri kommet noe sted. Det er en unik mulighet å ha noen rundt deg som konstant heier på deg og håper at du lykkes. Noen som faktisk håper at akkurat jeg lykkes, og ikke prøver å alltid være bedre enn meg.

Gud kan bruke alle. Han kan bruke meg, akkurat sånn som jeg er, og han kan bruke deg, akkurat sånn som du er. Vi er skapt for å bygge felleskap, og vi har derfor forskjellige egenskaper. Hvor upraktisk hadde det ikke vært om vi alle hadde vært ører, hvordan skulle vi da se, eller snakke? Det står i Romerne 12, 4-8
Vi har én kropp, men mange lemmer, alle med ulike oppgaver. På samme måte er vi alle én kropp i Kristus, men hver for oss er vi hverandres lemmer. Vi har forskjellige nådegaver, alt etter den nåde Gud har gitt oss. Den som har profetisk gave, skal bruke den i samsvar med troen, den som har en tjeneste, skal ta seg sin tjeneste, den som er lærer, skal undervise, den som trøster, skal virkelig trøste. Den som gir av sitt eget, skal gjøre det uten baktanker, den som er satt til å lede, skal gjøre det med iver, den som viser barmhjertighet, skal gjøre det med glede.

“Jeg har lært, og lærer fortsatt, hvem jeg er.”
På Frik fikk høre at jeg hadde noe spesielt som Gud hadde gitt meg, og jeg fikk muligheten til å bruke mine gaver i tjeneste. Jeg ble utfordret og oppmuntret i det jeg gjorde, og jeg fikk kjenne at gjennom mine egenskaper, møtte Gud meg, og til og med andre. Å tilbringe nesten hver fredag i hele ungdomstiden min med Frikfamilien, er et av de beste valgene jeg har tatt.

Jeg har lært, og lærer fortsatt, hvem jeg er. Jeg har fått en forståelse for at jeg er skapt til noe større enn meg selv, og med folk som hele veien har heiet på meg, har det ikke vært en skummel tanke. Uten Frikfamilien hadde jeg aldri turt å gå utenfor komfortsonen min. De oppmuntret meg, heiet på meg, og dyttet meg nærmere Gud. Det koster deg ikke så mye å gi en oppmuntring til folka du møter i hverdagen? Det kan bare gjøre denne personen sin dag bedre.

Helt til slutt vi jeg bare si; gi ett ekstra kompliment! Ikke spar på dem! Vi må heie på hverandre, dele gleder, dele sorger og dele livet. Leve enkelt, leve sant, leve rent, leve nært, leve balansert, leve disiplinert. Ikke vær redd for å gjøre feil, og vær heller ikke redd for å innrømme feilene du gjør. Det er da vi lærer noe.