Det handler ikke om mine prestasjoner

Det handler ikke om mine prestasjoner

Da jeg ble spurt om jeg kunne skrive et innlegg til frikbloggen så tenkte jeg at det hadde jeg selvfølgelig lyst til å gjøre! Jeg gikk og tenkte litt her og der på hva jeg skulle skrive om, og hvordan jeg skulle formulere meg. Jeg skulle få med hva Frik har betydd for meg, samtidig som jeg veldig gjerne ville komme med noen betraktninger som folk kunne ta med seg og vokse på. De gangene jeg satt meg ned og skulle skrive så slet jeg med å i det hele tatt få skrevet noe som helst, og det endte med at jeg utsatte det å skrive. Igjen og igjen. Etterhvert innså jeg at det ikke var kreativiteten min det var noe i veien med, det var heller to store spørsmål jeg ubevisst stilte meg selv, som holdt meg tilbake.

Først kort om meg selv, mitt navn er Benjamin. 20 år gammel er jeg på mitt andre år i forsvaret og jobber i Kirkenes. Født og oppvokst i en kristen familie, og alltid vært en del av frikirken, både som liten, og som eldre, da frik ble et naturlig valg.

Tilbake til spørsmålene jeg helt ubevisst stilte meg selv.

1. Hvordan skal jeg skrive et innlegg som imponerer og som blir lagt merke til?
2. Hvordan kan jeg, som selv sliter med å prioritere tid med Gud, påvirke andre mennesker til å leve et bedre liv med Gud?

Benjamin Bøe var i mange år en aktiv del av Frikmiljøet. Nå er han på sitt andre år i forsvaret, og blomstrer som en ung leder!

Første spørsmål: En så naturlig tanke for altfor mange, meg selv inkludert, men likevel så feil, og så langt i fra den sannheten Gud har lagt ned i hver enkelt av oss. Så fort jeg selv innså at dette var med på å påvirke hvorfor jeg igjen og igjen ikke fikk til å sette meg ned å skrive, ble jeg litt sur på meg selv. Det er ikke jeg som er fokuset, og det er ikke mitt budskap som skal fremmes. Det er Guds. Ene og alene Gud sitt budskap, men som formidles gjennom meg. Jeg tror mange sitter med samme tanke som meg, og det er dessverre altfor naturlig i det prestasjonssamfunnet vi lever i, i dag. Min tanke er at Gud ofte sitter oppe i himmelen og er frustrert. Frustrert fordi vi mennesker overkompliserer ting, er redd for å feile og for opptatt av at ting skal være 100%. Meg selv og mange med meg har opplevd å få en tanke, et budskap, fra Gud, men valgt å ikke gå på det fordi man er usikker, redd eller man føler det ikke er ”bra nok”. Da må vi prøve å snu ”fokuspila” vekk fra oss selv og vri den i retning Gud, for tro det eller ei, Gud tenker ikke prestasjoner, han tenker relasjoner!

Gjør ikke noe av selvhevdelse og tom ærgjerrighet, men vær ydmyke og sett de andre høyere enn dere selv. Tenk ikke bare på deres eget beste, men også på de andres. La samme sinnelag være i dere som også var i Kristus Jesus! – Filipperne 2, 3-5

Spørsmål to: Veldig ofte når jeg sliter med å sette av tid og fokusere på min relasjon med Gud, så ser jeg på andre. Jeg ser på de menneskene som jeg vet bruker mye tid og lever et liv tett på Gud. Det i seg selv motiverer og vekker en lyst hos meg til å gjøre det samme. Ikke minst så hjelper det meg med å innse at vi alltid har noe å lære av hverandre. Jeg tror noe av det som jeg har lært mest av i mitt kristenliv er nettopp det å få være med i disippelgruppe. Det å være dønn ærlige på akkurat hva man sliter med, på hva som tynger, og å få dele alle de gangene man føler seg som en dårlig kristen. Kristenlivet er ikke skapt for å leves alene, og for at det skal fungere i praksis må vi lære av hverandres styrker og svakheter, hverandres feiltrinn og hverandres gode erfaringer med Gud. Dere er Kristi kropp, og hver av dere et lem på ham. – 1. Korinter 12, 27 For om ett lem lider, lider alle de andre med. Og om ett lem blir hedret, gleder alle de andre seg. – 1. Korinter 12,26. Og husk det, at uansett hvilken situasjon man selv er i, så blir man aldri ”ikke hellig nok” til å kunne ha en positiv påvirkning på menneskene rundt seg, be en bønn eller gi en velsignelse.

Lenge innså jeg ikke hva Frik faktisk gjorde med meg og betydde for meg, og det tror jeg at jeg heller ikke forstår den dag i dag. Det er vanskelig å se for seg hva jeg hadde gjort uten. Både fordi det har vært kulturbyggende og gitt meg en mye større tro på Gud, men kanskje mest av alt på grunn av nettopp de relasjonene som ble skapt underveis. Det sies at det er først når du ”mister” noe du innser hvor bra det var. Men jeg har på ingen måte mistet noe som helst ved å flytte fra Frik. De relasjonene jeg fikk ved å komme på frik nesten hver fredag i flere år, de tar jeg med meg resten av livet. Og mange av de er kulturbærere, de er samtalepartnere og motiverer til at også jeg skal leve et liv i tettere relasjon med Jesus. Den kulturen og de relasjonene er det i stor grad Frik som har æren for, og det er jeg evig takknemlig for. Og uansett hva som skjer er det godt å vite at døra til Frik hjemme i Tønsberg alltid står åpen!